Arbeidsmiljødirektivet (rammedirektivet)

Det europeiske rammedirektivet om helse og sikkerhet på arbeidsplassen (rådsdirektiv 89/391 EØF) ble vedtatt i 1989. Det står som en milepæl i innsatsen for bedre sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Rammedirektivet sikrer et minstekrav til helse og sikkerhet i hele Europa, men de enkelte medlemsstatene står fritt til å vedta enda strengere tiltak.

Rådsdirektiv 89/391 – arbeidsmiljødirektivet
av 12. juni 1989 om iverksetting av tiltak som forbedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen, også kalt rammedirektivet.

I 1989 førte noen av bestemmelsene i rammedirektivet til nyskapende endringer på arbeidsmiljøområdet, blant annet:

  • Begrepet "arbeidsmiljø" ble definert i henhold til Den internasjonale arbeidsorganisasjons konvensjon nr. 155 og innebærer en mer moderne tilnærming idet den tar hensyn både til teknisk sikkerhet og til forebygging av helseproblemer generelt.
  • Direktivet har som mål å sikre et likt nivå for helse og sikkerhet for alle arbeidstakere (de eneste unntakene er husarbeid og enkelte offentlige og militære yrker).
  • Direktivet pålegger arbeidsgiverne å treffe nødvendige tiltak for å skape et sikkert og godt arbeidsmiljø.
  • Et nøkkelelement i direktivet er prinsippet om risikovurdering. Hovedelementene i risikovurderingen defineres blant annet som fareidentifikasjon, arbeidstakers medvirkning, innføring av hensiktsmessige tiltak som har fokus på å eliminere risiko ved kilden, dokumentasjon og periodisk vurdering av farer på arbeidsplassen.
  • Den nye forpliktelsen til å iverksette forebyggende tiltak understreker indirekte hvilken betydning de nye formene for HMS-styring skal ha i de generelle styringsprosessene.

Rammedirektivet skulle være innarbeidet i nasjonal lovgivning innen utgangen av 1992. Innarbeidingen av rammedirektivet i de nasjonale rettssystemene fikk ulike konsekvenser i de ulike medlemsstatene. I enkelte medlemsstater medførte rammedirektivet store endringer ettersom nasjonal lovgivning kanskje ikke var tilstrekkelig, mens andre medlemsstater ikke trengte noen større lovendringer.

I 2004 kom Europakommisjonen med kommisjonsmelding (KOM [2004] 62) om den praktiske gjennomføringen av bestemmelsene i direktiv 89/391 EØF (rammedirektivet), 89/654 EØF (arbeidsplasser), 89/655 EØF (arbeidsutstyr), 89/656 EØF (personlig verneutstyr), 90/269 EØF (manuell håndtering av last) og 90/270 EØF (dataskjermutstyr). I sin melding fastslo Kommisjonen at mye tydet på at EU-regelverket hadde hatt positiv innvirkning på de nasjonale HMS-standardene både når det gjaldt gjennomføringen i den enkelte medlemsstat og den praktiske anvendelsen i foretak og institusjoner i offentlig sektor

Rapporten konkluderte generelt med at EU-regelverket hadde bidratt til en forebyggingskultur i EU og til en rasjonalisering og forenkling av lover og forskrifter i medlemsstatene. Samtidig satte kommisjonsmeldingen søkelyset på ulike mangler ved gjennomføringen av regelverket, slik at dens fulle potensial ikke ble nådd. Det ble også nevnt at enkelte land var innklaget for brudd på direktivet.