Et direktiv er en rettsakt som vedtas i henhold til EU-traktaten. Det er bindende i sin helhet, og medlemsstatene må innarbeide den i sin nasjonale lovgivning innen en bestemt frist.
Artikkel 153 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte gir EU myndighet til å vedta direktiver på HMS-området. Rammedirektivet, med sitt brede virkeområde, og andre direktiver som fokuserer på særlige aspekter ved helse og sikkerhet på arbeidsplassen, er det grunnleggende EU-regelverket på HMS-området.
Medlemsstatene står fritt til å innføre strengere regler for vern av arbeidstakerne når de innarbeider EU-direktiver i nasjonal lovgivning. Derfor kan kravene på HMS-området variere fra en EU-medlemsstat til en annen.
Direktiver etter emne
Sammendragene av direktivene finnes bare på engelsk, men lenkene i slutten av i hvert sammendrag fører til fulltekstversjonen av direktivet på alle EU-språk.
I tillegg til rammedirektivet er det vedtatt en rekke særdirektiver som fokuserer på særskilte aspekter innenfor helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Rammedirektivet gjelder likevel fortsatt på alle områder som omfattes av særdirektivene. Dersom særdirektiver inneholder strengere og mer spesifikke bestemmelser, skal disse særbestemmelsene ha forrang. Med særdirektivene spesifiseres prinsippene i rammedirektivet etter
- særskilte oppgaver (f.eks. manuell håndtering av last)
- særskilte farer på arbeidsplassen (f.eks. eksponering for farlige stoffer eller fysiske agenser)
- særskilte arbeidsplasser og sektorer (f.eks. midlertidige arbeidssteder, utvinningsindustri, fiskefartøyer)
- særskilte grupper av arbeidstakere (f.eks. gravide kvinner, unge arbeidstakere og arbeidstakere med tidsavgrensede arbeidskontrakter)
- visse arbeidsrelaterte aspekter (f.eks. organisering av arbeidstiden)
Særdirektivene definerer hvordan risikoene skal vurderes, og fastsetter i noen tilfeller grenseverdier for visse stoffer eller agenser.
Europakommisjonen har annonsert sine tre viktigste HMS-tiltak i meldingen Tryggere og sunnere arbeid for alle – Modernisering av HMS-regelverk og -politikk i EU, som er basert på en ex-post-evaluering av EU-direktiver på HMS-området (REFIT-evalueringen).
En del EU-direktiver som bygger på artikkel 114 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, gjelder også helse- og sikkerhetsaspekter. Dette er rettsgrunnlaget for en rekke tekniske direktiver som er vedtatt etter den såkalte "nye metoden", der de europeiske standardiseringsorganisasjonene — Den europeiske standardiseringsorganisasjon (CEN), Den europeiske komité for elektroteknisk standardisering (CENELEC) og Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjon (ETSI) — fastsetter og ajourfører europeiske standarder med jevne mellomrom.
Regelverksprosessen i EU
EUs strategiske rammeverk for helse og sikkerhet på arbeidsplassen (2021–27) fastsetter den politiske rammen for EUs arbeidsmiljøpolitikk. Utgangspunktet for nye regelverkstiltak på EU-plan er et forslag til regelverk fra Europakommisjonen. I henhold til "den ordinære regelverksprosess" er det Rådet og Europaparlamentet som vedtar EU-direktivene. I noen tilfeller gir de Europakommisjonen fullmakt til å tilpasse direktivene etter den tekniske utvikling.
Partene i arbeidslivet i Europa spiller en avgjørende rolle i EUs beslutningsprosess når det gjelder helse og sikkerhet på arbeidsplassen, gjennom samråd på ulike stadier i prosessen. Traktaten om Den europeiske unions virkemåte åpner også for å inngå selvstendige avtaler. Hittil har den sosiale dialog i Europa avfødt flere selvstendige avtaler.
Historisk bakgrunn for HMS-regelverket
De første EU-direktivene om helse og sikkerhet på arbeidsplassen ble vedtatt på grunnlag av generelle bestemmelser om harmonisering av markedene. Dette skyldtes at traktaten helt fram til midten av 1980-tallet manglet uttrykkelig lovgivningskompetanse i spørsmål om helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Inntil da ble helse og sikkerhet på arbeidsplassen ansett for å være knyttet til markedsharmoniseringen og den økonomiske politikken i Det europeiske økonomiske fellesskap. For eksempel ble direktiv 77/576/ EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om sikkerhetsskilting på arbeidsplassen og direktiv 78/610/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om helsevern for arbeidstakere utsatt for påvirkning fra vinylkloridmonomer vedtatt på dette grunnlag.
Den europeiske enhetsakt fra 1987 var et stort framskritt. Da fikk nemlig traktaten en ny bestemmelse om sosialpolitikk, der formålet var å "forbedre særlig arbeidsmiljøet for å beskytte arbeidstakernes helse og sikkerhet". Ved å sette inn denne bestemmelsen i traktaten tydeliggjorde man hvilken vekt sikre arbeidsvilkår skal tillegges. Et nytt kapittel om sosialpolitikk ga Europakommisjonen dessuten en rolle i arbeidet for å fremme dialog mellom partene i arbeidslivet på EU-plan.
Med Amsterdamtraktaten i 1997 ble EUs myndighet til å vedta regelverk på det sosialpolitiske området ytterligere styrket da en avtale om sosialpolitikk ble inntatt i traktaten. Lisboa-traktaten beholdt det viktigste innholdet i bestemmelsene i EF-traktatens artikkel 136 ff (nå artikkel 151 ff i traktaten om Den europeiske unions virkemåte), selv om artiklene vedrørende sosialpolitikken ble renummerert.