You are here

Håndtering av nanomaterialer på arbeidsplassen

Nanomaterials. Worker in a laboratory handling nanomaterials

Nanomaterialer er ørsmå partikler som er usynlige for det blotte øye. Likevel er de rundt oss i produkter vi bruker til dagen, for eksempel mat, kosmetikk, elektronikk og legemidler.

Enkelte nanomaterialer er naturlige mens andre er biprodukter av menneskelige aktiviteter eller spesifikt framstilt for et bestemt formål. Selv om nanomaterialer har mange gode egenskaper, er det store hull i hva vi vet om hvilken helserisiko de medfører. Det forskes stadig på dette, men før vi vet mer, må vi være spesielt forsiktige i vår omgang med disse materialene.

Hva er nanomaterialer?

Mange organisasjoner er i sin definisjon av nanomaterialer enige om at nanomaterialer er materialer som inneholder partikler med en eller flere ytre dimensjoner i størrelsesintervallet 1-100 nanometer (nm). Les Europakommisjonens definisjon av nanomaterialer.

Nanomaterialer er inntil 10 000 ganger mindre enn et menneskehår. De er omtrent like store som atomer eller molekyler. Navnet kommer fra den ørlille strukturen (en nanometer er 10–9 av en meter). Nanomaterialene skiller seg fra de samme materialene av større dimensjoner ikke bare ved at de er så ørsmå, men også ved at de har andre fysiske eller kjemiske egenskaper, blant annet form og overflateareal. 

Nettopp disse forskjellene gjør at nanomaterialene byr på nye, spennende muligheter, det være seg innen teknologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi eller medisin og legemidler, for bare å nevne noe. Men de egenskapene som gir nanomaterialene deres unike egenskaper, er de samme som medfører risiko for mennesker og miljø. 

Hvor finner vi nanomaterialer?

Nanomaterialer er naturlig til stede i for eksempel vulkanutbrudd, eller de kan være biprodukter av menneskelige aktiviteter, for eksempel eksos fra dieselbiler eller tobakksrøyk.  Men her skal vi se spesielt på produserte nanomaterialer. Disse finner vi allerede i et meget bredt spekter av produkter og anvendelser.

En del av disse nanomaterialene har vært i bruk i flere tiår, for eksempel syntetisk amorf silika, som brukes i betong, bildekk og en del næringsmidler. Andre har ikke blitt oppdaget før nylig, som nanotitandioksid som UV-filter i maling eller solkrem, nanosølv som antimikrobielt stoff i tekstiler og i medisinske anvendelser, eller karbonnanorør, som har høy mekanisk styrke, lav vekt, gode varmeabsorberende egenskaper og god elektrisk ledningsevne og derfor har funnet mange anvendelser innen elektronikk, energilagring, romfart, kjøretøyer og sportsutstyr. Nye generasjoner av nanomaterialer utvikles i stor fart, og markedet for nanomaterialer forventes å vokse.

Hvilke helse- og sikkerhetsproblemer representerer nanomaterialene?

Helserisikoen ved nanomaterialer vekker stor bekymring. Vitenskapskomiteen for nye og nylig påviste helserisikoer (SCENIHR) har påvist at helsefare er forbundet med mange produserte nanomaterialer. Imidlertid har ikke alle nanomaterialer nødvendigvis giftvirkning, så hvert materiale må behandles for seg mens forskningen pågår.

Nanomaterialer påvirker særlig lungene og kan føre til blant annet betennelse og vevsskader, fibrose og tumordannelse. Hjerte- og karsystemet kan også påvirkes. Enkelte typer karbonnanorør kan gi asbestlignende effekter. Det er påvist at nanomaterialer i tillegg til lungene også har kommet inn i andre organer og vev, blant annet lever, nyrer, hjerte, hjerne, skjelett og bløtvev.

Fordi de er så små og har så stor overflate, kan nanomaterialer i pulverform være eksplosjonsfarlige, mens tilsvarende faste stoffer ikke er det.

Les Europakommisjonens vurdering av Nanomaterialer - typer og anvendelser, sikkerhetsaspekter, og EU-OSHAs litteraturgjennomgang om eksponering for nanopartikler på arbeidsplassen, “Workplace exposure to nanoparticles

Hvordan skjer eksponeringen for nanomaterialer på arbeidsplassen?

De ansatte kan komme i kontakt med nanomaterialer i forbindelse med produksjonsarbeid. Men mange kan også bli eksponert for nanomaterialer på andre trinn i forsyningskjeden, og det er slett ikke sikkert arbeidstakerne er klar over at de er i kontakt med nanomaterialer. Derfor er det også lite sannsynlig at det er gode nok tiltak på plass for å beskytte dem mot å bli eksponert. Les vår litteraturgjennomgang om risikooppfatning og risikokommunikasjon på arbeidsplassen.

Eksponering kan derfor skje i mange forskjellige sammenhenger der nanomaterialer blir brukt, håndtert eller behandlet og i den forbindelse kommer ut i luften og kan innåndes eller komme på huden. Det kan være i helsevesenet, i forbindelse med laboratoriearbeid, vedlikehold eller innen bygg og anlegg.

Les mer om eksponering for nanomaterialer på arbeidsplassen

Risikohåndtering i forbindelse med nanomaterialer på arbeidsplassen

EUs arbeidsmiljøregelverk gjelder også for nanomaterialer selv om de ikke spesifikt er nevnt der.  De mest relevante rettsaktene er rammedirektiv 89/391/EØF, direktiv 98/24/EF om kjemisk agens og direktiv 2004/37/EF om kreftfremkallende og arvestoffskadelige kjemikalier, samt kjemikalieregelverket (REACH og CLP). Dette innebærer at arbeidsgiver har ansvar for å vurdere og håndtere risikoene ved nanomaterialer på arbeidsplassen. Dersom bruken og produksjonen av nanomaterialer ikke kan avsluttes og nanomaterialene ikke kan erstattes med materialer og prosesser som utgjør en mindre fare, må arbeidstakernes eksponering reduseres ved forebyggende tiltak som følger kontrollhierarkiet, med følgende prioriteringer:

  1. tekniske kontrolltiltak ved kilden
  2. organisatoriske tiltak
  3. personlig verneutstyr, som en siste skanse.

Selv om mye fortsatt er usikkert, er det stor bekymring knyttet til helsefaren og sikkerhetsrisikoen ved nanomaterialer. Derfor må arbeidsgivere og arbeidstakere i fellesskap anvende føre-var-prinsippet i risikohåndteringen når de velger forebyggende tiltak.

Det kan være vanskelig å identifisere nanomaterialer, deres kilder og eksponeringsnivåer, men det finnes veiledning og verktøyer tilgjengelig som en hjelp i risikohåndteringen av nanomaterialer på arbeidsplassen.

Les rådene fra EU-OSHA om hvordan risikoene ved nanomaterialer kan håndteres i helsesektoren og ved vedlikeholdsarbeid. Andre organisasjoner har også produsert nyttig informasjonsmateriell, for eksempel om nanomaterialer i bygg- og anleggsbransjen , i møbelbransjen og i forskning og utvikling.

Se hvordan andre selskaper har håndtert nanomaterialer i våre eksempler på god praksis for håndtering av nanomaterialer på arbeidsplassen.